….. å lande i det sorte hullet…. !!

Om det er fordi det er så kort tid siden forrige besøk eller om det er fordi framtiden er så usikker – se, det vet jeg ikke….. ??

Denne gangen har jeg godt nok selskap (ser jeg på fjesboka) – men det hjelper lite når hullet er så stort at den ene sitter i Danmark og den andre i Sørumsand….;o)

Nå kom det ikke som et sjokk å lande på bunden denne gangen – det har vært i gjære lenge – men tanken på examen har holdt meg på kanten av stupet. Og siden denne var “overstått” fredag raget jeg rett utfor med en fart jeg ikke har prøvd før…. – og landet på bunnen med en øm kropp – så øm at soving har vært vanskelig siden landingen.

Dette gjør selvsagt ikke bunnen lysere, snarere tvert om, sort som natta denne gangen også…. – og ikke så mye som en liten stråle å se i nærmeste omkrets…. – kan hende det er på tide å utforske dette hullet – og se om lyset slipper til i andre “hjørner” enn der jeg har havnet…. !

Ha en flott tirsdag alle sammen.

…. er ikke noe godt sted å være heller.

Det kjennes ut som å balansere på et fat med råtne egg, du vet at utfallet blir “illeluktende” hvis du trår litt feil.

Men når examen står for døren har man ikke noe valg – man balansere etter beste evne og håper på det beste….. ;o)

… er ikke den enkleste leken man kan leke – selv ikke som voksen.

Når man som undertegnede er havnet i hullet, er det ofte man kan bli “avhengig” av utenforstående hjelp til både det ene og andre. Av og til kan det faktisk føles som om de som liksom skulle være til hjelp – faktisk leker gjemsel med deg….. – og å finne “noen” i et sort hull er som over nevnt ikke det enkleste i denne verden.

I mitt tilfelle er en av de gode hjelperne den “nye” NAV. En genistrek satt av en eller annen politiker som gjerne skulle ha en reform oppkallt etter seg. Og for all del – tanken er jo flott….. – èn dør til 3 ulike etater høres jo fantastisk ut….. ;o)

Men når ovennevnte politiker glemmer at det er mennesker bak alle de flotte ord – ja, så må det jo gå galt…..!  Og desverre er det disse menneskene som får kjenne på kroppen hvordan livets realiteter er – både de stakkerne som må gjennomføre reformen – og ikke minst oss på den andre siden som er helt avhengig av at den skal fungere.

Det NAV-kontoret jeg er “avhengig” av har en mildest talt “luftig” strøm av ansatte – noe som jo er forstålig når de får så mye kjeft som de får, stakker. (Ja – jeg syn’s faktisk veldig synd på disse som jo også er mennesker )

På litt mindre enn 2 år har jeg hatt 5 eller 6 ulike personer å forholde meg til. Har faktisk kommet ut av tellingen. Og for hver ny person som mottar meg – så kommer det nye avgjørelser….. – det menneskelige skjønn er helt åpenbart ikke lik for “alle” – noe vår kjære politiker skulle tenkt på !

Og når det så til de grader virker som om ethvert vedtak er bassert vel så mye på skjønn som på lover og regler – ja så hender det at det kjennes ut som å leke gjemsel……. – bare at den som blir “gjemt” er meg – og at de “andre” slutter leken uten å fortelle det til meg….. – så jeg kan sitte der på mitt fantastiske gjemmested og ane fred og ingen fare….. ;o)

Vel – i dag skal jeg få møte enda en “ny” person som skal avgjøre min videre skjepne i “systemet” – det skal bli spennende å høre / se hvordan denne er.

Jeg krysser fingrene for at det ikke er en som liker å leke gjemsel (glemsel) !

Ha en flott tirsdag.

…… – er stedet med minst lys, innerst, bakerst, nederst. Nesten som et hul i hullet. Og der er jeg akkurat nå.

I hullet i hullet er det ikke så veldig godt å være. Det krever så alt for mye å “å ha på masken” for omverdenen – når man har havnet der. En times “normal” Lena – med alt det innebære av klovnerier – sliter meg fullstendig ut. Dette er sikkert ikke så enkelt å forstå for folk uten tilgang til svarte hull – så jeg skal prøve å forklare.

Vi “hullboere” er flinke til å ta på oss masken slik omgivelsene ikke ser alt for mye av det som er bak. Det utrenede øye vil stort sett se hva det pleier.

Strikken som holder masken på plass er ofte stram – og har man havnet i hullet i hullet – blir den så stram at det inn imellom er nesten umulig ikke bare å rive den av – og vise det den skjuler.

Men skulle man finne på å fjerne masken kan det hende at de som er i umiddelbar nærhet vil få bakoversveis….. – og det må man jo prøve å unngå.

Derfor sliter man seg gjennom foreldremøter og andre “sosiale” tilstellninger med masken – og stikker med halen mellom beina så snart en sjanse byr seg…. – og iler tilbake til den delen av hullet hvor masken ikke er nødvendig.

Vel tilbake der – inntar man horisontalen, skrur på kikkekassen for fullt og håper å stenge omverdenen ute slik masken kan forbli av.

Nå hender det jo at noen i omverdenen ikke helt er med på dette – spesielt den delen som virkelig bryr seg om oss i hullet. Disse skal vite at deres forsøk på å oppnå kontakt blir notert og satt pris på. Det er rett og slett bare for vondt å respondere akkurat der og da.

Så en god ide for de som bryr seg er heller å skrive en mail eller en melding – framfor å plukke opp telefonen. Da kan man nemlig respondere uten å ta på masken. Lure på hva “hullboerene” gjorde før data og mobil inntok verden ?

Nå kravler jeg tilbake i hullet i hullet….. – i dag skal jeg slå, sparke, skrike og oppføre meg som en tulling. Jeg må nemlig på med masken igjen senere i dag og gjøre min plikt som sosialt individ……

….til da….. – ha en fin dag….. !!

Jeg er sannelig ikke sikker på om ovenstående setning stemmer overens med virkeligheten for de som er i svarte hull.

Veien opp virker mye lengere. Når man endelig føler at, JA – nå går det oppover…… – så er man plutselig på bunnen igjen…… – det tar en uke å komme et stykke opp over veggen – og 10 sekunder å være tilbake på scratch……

Det er IKKE rettferdig !!

Jeg vil opp og ut….. – men begynner så smått å tenke at det jo kan hende proffene har rett. Mine proffer er de som blir betalt for å prate meg oppover de sleipe veggene….. ;o)
Proffene mener at så lenge det finnes masse usikkerhet rundt i verden generelt – og i mitt liv spesielt – ja så forblir veggene i hullet så sleipe at man tar et skritt fram – og to tilbake….. – nesten sån’ som når jeg går på “bortoverogblislitenski”……

…. herre gud, husker med gru en daværende hjertevenn som hadde hytte i Trysil – uten kjørevei helt opp til hytta… !! Her var det ingen kjære mor – (dette var før snøskutere var tilgjenglige for menigmann) har var det bare å tråkke ivei….. – fordelen med denne dansken på ski – var selvsagt at hytta var god og varm leeeenge før jeg nådde fram,  - ulempen var at det som måtte være av medbragt “godt for ganen” var fortært og skyllet ned leenge før jeg i det hele tatt fikk øye på hytta innimellom trærne…. ;o)

Ja ja, jeg får jo ikke gjort hverken fra eller til med det faktum at den offentlige møllen maler sakte – og spesielt sakte rundt meg føler jeg – jeg får plante baken i godstolen og vente…..

…. ha en flott onsdag til dere alle !